Sukkertare

Marinreparatørene dyrker sukkertare (Saccharina latissima) i egen lab på Nesoddtangen. Taren er opprinnelig samlet inn i Drøbak, og vokser nå i den marine nyttehagen.

Dyrking av sukkertare starter med at man samler inn fertile (fruktbare) individer fra et område i sjøen. Vi hentet fra Storskjær utenfor Drøbak. Sukkertaren blir fertil på høsten, og vi samler inn prøver i midten av oktober. 

Man kan se at sukkertaren er fertil ved at det dannes en mørk (mer eller mindre sammenhengende) stripe nedover midtpartiet på tarebladet.

Når man høster fertile individer er det viktig å ikke ta mer enn man trenger, og lar en del av rotfestet og bladet bli stående igjen. På denne måten kan taren vokse videre selv etter at man har tatt mesteparten av bladet.

Sukkertare tar opp nitrogen og CO2 fra sjøen, og bidrar dermed til bedre havmiljø i Oslofjorden.

Når man har samlet inn noen fertile individer tar man disse med seg til laben. Her skjærer man bort alt vev som ikke er fertilt, i tillegg til alt av påvekst, og renser taren i en mild jodløsning for å drepe det man kan av eventuell resterende påvekst.

Deretter tørker man forsiktig det fertile vevet og pakker det ned i lett fuktig kjøkkenpapir over natten. Tørkingen stresser vevet og gjør det mer sannsynlig at det slipper sporene dagen etter, når man igjen introduserer vevet i filtrert, sterilt sjøvann.

Er man heldig slipper vevet sporene nesten umiddelbart, og man kan begynne å telle dem i mikroskopet. Man teller hvert 5–10 minutt, helt til antallet ikke lenger øker. Hvis ikke sporene slippes i løpet av en halvtimes tid, kan man pakke ned vevet på nytt og prøve igjen dagen etter.

Livssyklusen til sukkertare. Illustrasjon: Wouter Visch et al. (CC BY 4.0)

Når man har oppnådd maksimal sporefrigjørelse fjerner man de fertile vevsbitene og heller vannet gjennom et filter. Det er veldig viktig å prøve å bare få med seg sukkertaresporene, fordi alt annet liv kan føre til dårlig vekst i akvariene. 

Når sporeløsningen er filtrert heller man den over i akvarier, hvor det er plassert noen spesielle spoler. Disse består av plastrør som er spolt opp med flaggline, og det er denne linen taren skal slå seg ned og vokse på. 

Taresporene kan svømme, men de er bare mobile noen timer etter de er frigjort fra det fertile vevet. Det er derfor viktig at man får sporeløsningen raskt over i akvariene, slik at sporene klarer å slå seg ned på spolene.

Foto: Seaweed Solutions AS

Når sporene har festet seg på spolene starter en 6–8 ukers prosess med å passe på at alt ligger til rette for at taren trives best mulig. 

Det inkluderer temperaturstyring av rommet (de foretrekker 10°C), jevnlig sjekk av pH, riktig oksygenmetning i vannet, salinitet, justeringer av lysforhold og daglig rengjøring av utstyr. 

Med noen ukers mellomrom klipper man av en liten bit av flagglinen for å observere veksten under mikroskopet. Da vil man se at sporene først vokser og blir til noe som kalles gametofytter. Dette er kjønnscellene, og de finnes som hannlige og hunnlige individer akkurat som hos mennesker. 

Når gametofyttene befruktes dannes det sporofytter som begynner å gro fra de kvinnelige kjønnscellene. Selv om de er mikroskopiske, er dette det samme livsstadiet av sukkertare som vi kjenner igjen ute i sjøen som tareblader. 

Prinsippskisse av en marine nyttehage, med bæretau som holdes opp av bøyer. Illustrasjon: Odd-Øystein Johansen

Når sporofyttene etter hvert blir synlige for det nakne øyet, og spolene får et litt hårete utseende og en dyp gyllenbrun farge, er de klare for utsett i sjøen. Dette skjer ideelt sett i desember.

Mens sukkertaren vokser seg stor i laben gjør man klart anlegget i sjøen. Vår marine nyttehage følger avgrensningen til et badeområde, og er derfor et lineært anlegg. 

Bæretauene sukkertaren skal vokse på er spent opp mellom tre moringer på 2.000 kg hver, og blir holdt opp av bøyene som markerer avgrensningen til badeområdet. De samme bøyene brukes også å markere akvakulturanlegg, så på denne måten slår man to fluer i en smekk. 

Spolen med flaggline (og små tareplanter) tres på bæretauet, og strekkes når man beveger seg langs anlegget. Flagglinen blir liggende i en spiral rundt bæretauet, og taren vil med tiden flytte seg over på tauet etter hvert som den blir større.

Når taren er overført til nyttehagen må man ukentlig dra ut for å se hvordan det står til og overvåke veksten til taren. Etter hvert som været blir varmere begynner man også å se etter påvekst. 

Etter 4–5 måneder i sjøen nærmer det seg tid for høsting. Jo lenger taren står i sjøen, jo større blir den – men faren for påvekst øker også. Ønsker man å høste taren for å spise den, er det et poeng å høste før påveksten kommer. 

Skal det derimot brukes som jordforbedring kan den godt bli hengende ute noe lenger. Da blir påveksten bare ekstra næring til planter og dyr på land.

En marin nyttehage et anlegg der det dyrkes to viktige nøkkelarter som det i dag er mangel på i Oslofjorden – sukkertare og blåskjell. Les mer her.

Etter høsting må taren prosesseres om den ikke umiddelbart skal brukes. Ute av vannet holder den seg ikke fersk veldig lenge. 

Sukkertare kan tørkes, fryses, syltes eller fermenteres hvis man ønsker å bruke den i matlaging. Alle disse metodene vil preservere taren og gi lengre holdbarhet.

Hvordan kan vi bidra til etablering av nye nyttehager?

Marinreparatørene skal være et kompetansesenter for regenerativt havbruk og marine nyttehager. 

Vi kan bidra med hjelp til organisering av fjordbrukslag, kontakt med kommunene, utredning av egnede områder, prosjektering og nødvendige søknader, samt med å sette opp selve anlegget og lære opp nye “fjordbrukere”. Vi kan også levere sukkertaresporer til utsetting fra vårt eget laboratorium på Nesoddtangen.

Vi jobber i dag med å få på plass finansiering, der intensjonen er at kommunenene ikke skal ha utgifter i forbindelse med etablering og drift av nyttehager.

Kan vi holde kontakten?

Vi er travle med å reparere fjorden
og lover å ikke plage deg unødig med nyhetsbrev.
Men av og til vil vi gjerne fortelle deg hva som foregår.