Når denne bakterien trives, er det krise
Den svovelspisende bakterien beggiatoa dekker bunnen som et hvitt, spindelvevaktig lag. Det et tydelig tegn på at fjorden sliter med alvorlig oksygenmangel.
Beggiatoa er en unik bakterie som trives der nesten ingenting annet kan leve. Den blomstrer opp i overgangen mellom oksygenfattig vann og giftig bunnslam.
Den er en av verdens største bakterier, og den glitrer faktisk under vann på grunn av ørsmå svovelkorn i cellene – et biprodukt av nedbrytningen av hydrogensulfid, H2S.
Beggiatoa bruker den giftige gassen hydrogensulfid som energikilde, og kan danne hvite matter på havbunnen når oksygennivået er for lavt.
Foto: © Christian Skauge
Gjør en viktig ryddejobb
Selv om bakteriemattene er et krisetegn, er ikke beggiatoa selve skurken i fjorden – tvert imot gjør denne bakterien en viktig jobb for det marine miljøet.
Den «spiser» nemlig hydrogensulfid, en giftig gass som dannes når bunnen råtner. Dermed fungerer bakterien som et naturlig filter før gassen stiger oppover.
Problemet starter lenge før bakteriene dukker opp, og hovedårsaken er våre egne utslipp.
Hvorfor kveles Oslofjorden?
Oslofjorden lider på grunn av overgjødsling av nitrogen, som stammer fra avrenning fra landbruket og utslipp av kloakk fra befolkningen.
De høye nivåene av nitrogen stimulerer rask vekst av mikroalger og ettårige trådalger, som ofte omtales som «lurv». Lurven danner tette matter som blokkerer sollyset, og kveler alger og dyreliv på bunnen.
De siste 5–10 årene har det vært en kraftig økning av lurv i Oslofjorden. Når de enorme mengdene med alger dør, synker de ned på bunnen.
Slik ser beggiatoa ut under mikroskopet. Foto: Wenche Eitrem/NIVA
Kommer til dekket bord
Når nedbrytingsprosessen starter, slukes det lille som er av oksygen i bunnvannet. Når oksygenet forsvinner dannes det giftige gasser, og beggiatoa får optimale forhold.
Økt nedbør og kraftigere regnskyll kan også være en faktor som bidrar til oksygenmangel. Det fører til at mer jord, humus og organisk materiale fra land skylles ut i sjøen på samme tid.
Hvis mengden er for stor til at bunnfaunaen kan bearbeide materialet er det bakteriene som overtar. Slik kan også klimaendringene bidra til forverring av forholdene i Oslofjorden.
Beggiatoa danner tynne filamenter. Foto: Fabio Russo (CC BY-SA 4.0)
Livet rømmer havbunnen
Når hydrogensulfid begynner å sive opp fra bunnen flykter alt liv som kan svømme. Torsk, flatfisk og krepsdyr forlater området på jakt etter vann de kan puste i.
De hvite teppene er et tydelig tegn på at havbunnen er syk eller død, men samtidig er de viktige fordi de hjelper oss til å identifisere disse områdene.
For dyrene som lever nedgravd i bunnen er situasjonen fatal: Børstemark og muslinger kveles, og dermed stopper den viktige «pløyingen» av havbunnen som vanligvis lufter sedimentene.
Resultatet er et økosystem i fullstendig sammenbrudd, der kun bakteriene står igjen som vinnere.
Trollhummeren krinakrabbe trives i dype sprekker mellom steiner. Det er også et sted beggiatoa kan finnes, fordi det gjerne samler seg dødt biologisk materiale. Foto: Christian Skauge
- Drøbakterskelen: Denne undervannsryggen stenger det gamle, oksygenfattige vannet inne i dypet, slik at friskt vann fra havet sjelden slipper til.
- Varmere vann: Klimaendringene gir høyere badetemperaturer, men varmt vann holder på langt mindre oksygen enn kaldt vann.
- Mer nedbør: Ekstremvær og kraftig regn skyller enda mer næringssalter fra landbruk og tette kloakkrør rett ut i havet.
Når oksygenet er borte kan beggiatoa-bakterien dekke hele bunnen. Foto: Morten Munthe
Kan vi redde fjorden?
Naturen har heldigvis en fantastisk evne til å rydde opp, så lenge vi fjerner stressfaktorene. Vi må ha strengere krav til nitrogenrensing, og flere renseanlegg. Marinreparatørene mener at dette må løftes opp på regjeringsnivå snarest mulig, i stedet for å pålegge kommunene ansvaret.
Hvis vi klarer å redusere tilførselen av næringssalter som nitrogen og fosfor, vil algeveksten og lurven avta. Da vil oksygenet gradvis komme tilbake i dypet, og da kan livet vende tilbake til havbunnen.
Takk til Morten Munthe for bilder til artikkelen. Følg ham på Instagram og www.mortenmunthe.com.
Hva gjør vi med fremmede arter?
Dessverre er det lite Marinreparatørene kan gjøre med fremmede arter. I de fleste tilfeller lar det seg ikke gjøre å fange dem eller hindre dem i å etablere seg. Det eneste vi kan gjøre er å kartlegge utbredelsen. Ett unntak er stillehavsøsters, som kan fjernes eller ødelegges.
Årsakene til at fremmede arter kommer til våre kyster kan være ballastvann, eller som påvekst på skip. Enkelte arter vandrer inn i våre farvann fra naboland. Disse kalles ofte «dørstokkarter».
Det viktigste vi kan gjøre med fremmede arter er å være årvåkne, og rapportere funn til Havforskningsinstituttet. Kontakt oss gjerne på post@marinrep.no.
